De fleste som eier eller bruker en privat vei, vet lite om hvilke rettigheter og plikter de faktisk har.
Hvem har ansvaret for vedlikehold?
Kan man kreve betaling fra andre som bruker veien?
Og hva sier egentlig Vegloven om private veier i Norge?
I denne artikkelen får du en enkel, men korrekt gjennomgang av Vegloven og relaterte regler – forklart med eksempler, tall og praksis fra norske kommuner i 2025.
Hva er en “privat vei”?
Ifølge Vegloven § 1 deles veier i to hovedtyper:
- Offentlige veier – eid og vedlikeholdt av stat, fylke eller kommune.
- Private veier – eid av privatpersoner, sameier, borettslag eller grunneiere.
En privat vei kan være alt fra en enkel adkomstvei til gård, til en større fellesvei for et hyttefelt med 50 brukere.
Hvem eier veien?
Eierskapet følger normalt grunnboken – altså den som eier grunnen veien ligger på.
Men i mange tilfeller brukes veien av flere eiendommer.
Da snakker man om felles privat vei, og reglene finnes i Vegloven § 54–56.
Kort forklart:
- Eier du tomt som trenger veien for adkomst, har du bruksrett.
- Eier du grunnen veien ligger på, har du grunnrett.
- Alle som bruker veien har vedlikeholdsplikt i forhold til bruk.
Plikt til vedlikehold (§ 54)
«Når flere bruker en privat vei, skal hver enkelt ta del i vedlikehold og utgifter etter den bruk de gjør av veien.»
Dette betyr at:
- Den som bruker veien daglig (for eksempel fastboende), betaler mest.
- Den som bare bruker den av og til (for eksempel hytteeier), betaler mindre.
I praksis fordeles kostnader ofte slik:
| Brukstype | Typisk andel av kostnader |
|---|---|
| Fastboende | 40–60 % |
| Hytteeier | 20–30 % |
| Skogbruk / tungtrafikk | 10–30 % |
| Nabo med sjelden bruk | 5–10 % |
Dette kan fastsettes i skriftlig avtale mellom partene, men gjelder også uten avtale – det følger direkte av loven.
Vedlikeholdsansvar og standard
Vegloven sier ikke nøyaktig hvordan en vei skal vedlikeholdes, men veien må holdes i forsvarlig stand ut fra bruken.
Det betyr at:
- Veien skal tåle den trafikken som faktisk forekommer.
- Grøfter, drenering og bærelag skal være slik at veien ikke utgjør fare.
Kommunen kan i visse tilfeller gripe inn hvis manglende vedlikehold medfører fare for trafikk eller miljø.
Kostnadsdeling i praksis
Hvis partene ikke blir enige, kan kommunen fastsette fordelingen etter Vegloven § 54 andre ledd.
Det skjer gjennom et vedtak som partene må forholde seg til.
Dette brukes ofte i hyttefelt og landbruksveier der noen nekter å betale.
Kommunen beregner da andel etter faktisk bruk, eiendomsstørrelse og trafikkmengde.
Eksempel:
En 200 meter vei brukes av 5 eiendommer.
To fastboende, to hytter og én skogbrukseiendom.
Kostnadsfordeling kan bli:
- Fastboende: 30 % hver
- Hytter: 15 % hver
- Skogbruk: 10 %
Totalt 100 %.
Kan man kreve betaling fra andre brukere?
Ja.
Vegloven § 57 gir eieren rett til å ta betaling for bruk av privat vei, dersom:
- veien brukes av flere,
- og det foreligger rimelig grunnlag for å kreve betaling (vedlikehold, brøyting osv.).
Betalingen kan være i form av:
- fast årlig avgift (vanlig i hyttefelt),
- bompenger (automatisk eller manuell),
- eller avtalt andel via veilag.
💡 Et veilag kan registreres som forening i Brønnøysund, og gir ryddig økonomi og felles eierskap.
Kan man nekte andre å bruke veien?
Ja – hvis veien er helt privat, kan eieren nekte bruk for alle som ikke har avtale eller rett.
Men:
- hvis noen har tinglyst veirett, kan du ikke hindre adkomst,
- og hvis veien har vært brukt åpent og kontinuerlig i over 20 år, kan det ha oppstått hevd (en lovlig rett til bruk).
Derfor bør du aldri nekte ferdsel uten å sjekke grunnboken og eventuell hevd først.
Kommunens rolle
Kommunen har normalt ingen plikt til å vedlikeholde private veier.
Men den kan:
- gi pålegg hvis veien utgjør fare (f.eks. dårlig drenering mot offentlig vei),
- bidra med tilskudd gjennom lokale ordninger (typisk 20–40 % av kostnad),
- eller fastsette fordeling av kostnader dersom partene er uenige (§ 54).
Vegloven og vintervedlikehold
Vegloven sier ingenting spesifikt om snøbrøyting.
Men prinsippet er det samme:
Alle som bruker veien, må bidra økonomisk.
Hvis én part betaler alt, kan vedkommende kreve refusjon fra de andre.
Mange veilag bruker faste sesongavtaler, typisk:
- Fastboende: 3 000–4 000 kr/år
- Hytteeier: 1 000–2 000 kr/år
Privat vei med offentlig tilskudd
Noen private veier får økonomisk støtte fra kommunen, fylket eller Landbruksdirektoratet.
Da gjelder visse krav:
- Veien må være åpen for allmenn ferdsel, eller
- brukes til landbruksdrift / skogbruk.
Tilskuddet gis vanligvis etter forskrift om tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL), og dekker 20–50 % av dokumenterte kostnader.
Krav til bygging av privat vei
Vegloven § 13 sier at bygging eller utbedring av vei må skje slik at:
- veien ikke skader annen eiendom,
- vann og avløp ikke hindres,
- og det tas hensyn til natur og terreng.
Ved kryssing av offentlig vei kreves alltid tillatelse fra kommunen eller Statens vegvesen.
Brudd kan føre til pålegg om retting og i verste fall bøter.
Rettslig tvist om privat vei
Tvister om veirett og kostnadsdeling er vanlige.
De fleste løses gjennom veilag eller kommunal mekling.
Men hvis det ikke går, kan saken tas til jordskifteretten.
Jordskifteretten kan:
- fastsette veirett,
- bestemme kostnadsdeling,
- opprette eller endre veilag,
- og tinglyse avtaler.
Sakskostnad: vanligvis 10 000–25 000 kr per part, avhengig av omfang.
Hvordan gjøre det riktig i praksis
For å sikre at alt følger loven, bør du:
- Tinglyse veirett hvis du bruker vei over andres grunn.
- Opprette veilag hvis flere bruker samme vei.
- Føre regnskap og avtale fordeling skriftlig.
- Melde større arbeider til kommunen.
- Sørge for at vedlikehold skjer jevnlig – da unngår du tvist.
Eksempel fra virkeligheten
Et hyttefelt i Vinje hadde felles vei på 1,2 km.
Tre eiere nektet å betale for brøyting og vedlikehold.
Etter klage til kommunen fastsatte kommunen andeler etter Vegloven § 54:
- Fastboende: 50 %
- Hytteeiere: 30 %
- Skogbruk: 20 %
Avgjørelsen ble bindende, og alle måtte betale.
Resultatet: ro, forutsigbarhet og en vei som holdt seg god gjennom vinteren.
Feil mange gjør
| Feil | Konsekvens |
|---|---|
| Ingen skriftlig avtale | Uenighet og manglende betaling |
| Uregistrert veirett | Risiko for å miste adkomst ved salg |
| Manglende drenering | Brudd på § 13 (skade på nabogrunn) |
| Manglende vedlikehold | Ansvar ved ulykke eller skade |
| Feil bruk av bompenger | Ulovlig innkreving uten avtale |
Miljø- og sikkerhetshensyn
Vegloven pålegger også hensyn til natur og miljø ved bygging og vedlikehold (§ 13).
Det innebærer blant annet at du:
- skal unngå å hindre naturlig vannføring,
- må hindre erosjon,
- og bør bruke miljøvennlige masser (ikke oljeforurenset fyll).
Kommuner kan kreve oppfølging hvis veiarbeid fører til skade på bekk eller myr.
Råd fra praksis
Jeg har jobbet med private veier i over 20 år.
De som har skriftlige avtaler og følger Vegloven, sparer både penger og nabokrangler.
Den beste veien er den som har både grøft – og avtale.
Loven er enkel: alle som bruker veien, skal bidra.
Den som vedlikeholder alene, har rett til å kreve sin del tilbake.
Kort oppsummert
- Vegloven § 54–57 regulerer private veier.
- Alle brukere må bidra etter bruk.
- Kommunen kan fastsette fordeling ved uenighet.
- Eieren kan kreve betaling for bruk.
- Veien må bygges og vedlikeholdes slik at den ikke skader annen eiendom.
- Jordskifteretten kan avgjøre tvister.